Les reportasjen i Bistandsaktuelt, og bli inspirert!

Denne reportasjen stod på trykk i Aftenposten, lørdag 8. oktober.

- Glem det partiet der. Ellen er vår «mama».

Musikeren og anleggsarbeideren Adam Lewis Jr. (34) er ikke i tvil. Vi står i veikanten langs Tubman Boulevard i Monrovia, Liberias hovedstad. Rundt oss høres ropene fra hundrevis tilhengere av Liberty Party som marsjerer nedover en av byens mest trafikkerte hovedgater. 11. oktober er det igjen klart for Liberias andre presidentvalg siden borgerkrigens slutt, et valg det knyttes stor spenning til blant befolkningen. Vil Liberias «jernkvinne» fortsette seks år til?

- Jeg flyktet til Ghana under krigen, og bodde der i flere år. Jeg trodde ikke jeg skulle komme tilbake til hjemlandet mitt. Men da Ellen og hennes Unity Party tok over, begynte det å skje ting. Jeg visste at hun ville bringe fred. Og hun hadde hele det internasjonale samfunnet bak seg, fortsetter Lewis.

- Det er overveldende mye å ta tak i etter krigen. Det tar tid. Av og til får jeg bare lyst til å resignere og ikke forholde seg til dette. Men hvert lille framskritt gir håp og motivasjon til å fortsette. Før krigen følte ikke folk at de ble sett av myndighetene. Først nå føler befolkningen seg sett. Vi får være med å påvirke hva som haster mest til gjenoppbyggingen av landet, fortsetter Adolphus W. Dupley, som selv jobber med et utdanningsprosjekt i Metodistkirken i Liberia.

Store plakater med Unity Party og president Ellen Johnson Sirleafs ansikt fyller Tubman Boulevard og resten av byen disse dager. Med slagord som ”Six years is not enough” og ”Let us finish our work” stiller Afrikas eneste kvinnelige president, populært kalt”jernkvinnen”, igjen til valg.

Dårlig infrastruktur
Den hete valgkampen når også ut til Liberias mest avsidesliggende, små landsbyer – en beliggenhet som karakteriserer store deler av det krigsherjede landet mellom Elfenbenskysten og Sierra Leone. Det var ikke uten grunn at bedre veier stod øverst på dagsorden for Liberias befolkning da borgerkrigen tok slutt, etter nærmere 14 år med uroligheter.

Prøver du deg på en kjøretur ut til en av de små landsbyene, forhindres du gjerne av milevis med humpete, uforutsigbare veier, sammenfallende broer og gjørme og vannstrømmer som sperrer veien i regntiden. Dette hindrer likevel ikke Sirleaf Johnson å få høy oppslutning også i utkantstrøkene.

- Jeg stemmer fortsatt på Ellen, sier Masa Bumba (31), som har fått skaffet seg en t-skjorte med bilde av den lokale senatkandidaten for Unity Party.

Hun bor i den lille landsbyen Barmellen Kollie Town, et par timers kronglete kjøretur fra hovedstaden. Flere av innbyggerne kan hverken lese eller skrive. Veien til nærmeste sykehus er lang, og mange strever med å finne nok arbeid.

- Ting tar tid. Men med denne kvinnen som president vet vi at landsbyen vår kan utvikle seg og få vår egen skole. Og vi vil få bedre veier, slik at vi lettere kan komme oss til hovedstaden, mener hun.

Motstand
Det er ikke bare symbolske grunner til at bildet av «Mama Ellen» er det mest fremtredende i Monrovias gater disse dager, blant de 16 kandidatene som stiller til årets presidentvalg. Landets økonomi har hatt en merkbar fremgang de siste årene, og analytikere sier den vil vokse med 11.5 prosent i løpet av 2011. Johnson Sirleaf har blant annet også sørget for at Liberias gjeld på over 6 milliarder dollar har avtatt, reformert skolesystemet og politistyrkene, samt fått inn betydningsfulle investorer til landets naturressurser.

Men ikke alle er nødvendigvis enige om at denne kvinnen bør vinne. Opposisjonen opplever en tydelig framgang. Congress for Democratic Change (CDC) regnes som det sterkeste opposisjonspartiet, og har blant annet tidligere FN-ansatte William Tubman og den tidligere Chelsea-fotballspilleren George Weah å friste med som visekandidat. Charles Brumskine i det mer liberale Liberty Party regnes også som aktuell.

- Jeg skal stemme på Kennedy Sandy i Liberia Transformation Party. Han er velutdannet og har gjort mye bra. Ellen passer ikke mine behov. Hun får ikke gjort nok. Det er på tide med en ny president, mener Suaibu S. Kiawu (25), som sitter ved sin lille sjappe i en sidegate til Tubman Boulevard.

Kollegaen Adasco Bundor Sr. har funnet en annen kandidat:

- Jeg skal stemme på CDC og George Weah. Han kommer fra grasrota, og han var ikke involvert i krigen. Derfor er han den mest nøytrale. Jeg stemte på ham i 2005 også. Ellen støttet krigen, hun bidro til at mange ble drept, mener Bundor.

Fortsatt beskyldes Johnson Sirleaf for å være en av dem som brakte krigen til landet. Motkandidaten Tubman skal selv uttalt at «selv etter seks år har ikke Sirleaf Johnson klart å bringe det liberianske folk sammen».

Optimisme
Uansett hvem som vinner; optimismen er til å ta og føle på i det sårbare demokratiet Liberia. I Monrovia er fortsatt flere deler av byen delvis uten strøm. Arbeidsledigheten er høy og 44 prosent av landets befolkning er analfabeter. Dette bekymrer likevel ikke arbeidsløse Adam Lewis:

- Vi har fått mer rent vann, internasjonale organisasjoner ønsker å samarbeide med oss, og vi har en offentlig administrasjon som vil bygge fred og ytringsfrihet. Myndighetene er ikke lenger ute etter å kontrollere oss, konstaterer han.

Kilde: BBC Magazine Focus On Africa “Fight or Flight”

Will write more later, check out some of the photos on our Flickr album.

Les mer på SAIHs blogg, om mine betraktninger som informasjonsrådgiver denne våren.

My study explores the use of community radio among the indigenous population in Guatemala. When I visited Guatemala, the community media law proposal that they were trying to get through had still not succeeded. Unfortunately, they are still lobbying today – as since 1997. The indigenous rights organization Cultural Survival is following the process and development of these types of alternative media channels. Check out their great job and latest updates here.

I hope to be able to continue my engagement within this field in the future. My thoughts go to Guatemala and all the great people I met there!

I am currently working for SAIH, the solidarity organisation of students and academics in Norway. SAIH focuses on education in development cooperation, as well as North/South information and political advocacy in Norway. We are also supporting the community radio station Radio Dialogue in Zimbabwe, which provides an important role in offering diversity in the media system and challenging the state-controlled Zimbabwe Broadcasting Corporation (ZBC).Check it out here (in Norwegian) and all of SAIH’s great projects!

Here’s a small glimpse of what Norway has to offer, taken from my trip to the roots in Nordmøre (and the home of my great great grandfather Bjørnstjerne Bjørnson – that’s another story) and other random parts of Norway:

And let’s see if this blog still can survive in Norge!

I wish I could say that at least I know Guatemala by now, after flying around the whole country, learning more Spanish, meeting all these great Guatemalans. But how can I, after only 2 months? This country, this culture, its history – it’s enormous, complex and diverse.

My last two weeks revealed even more of the richness this country possesses (yet, still so poor – it doesn’t make sense). I went from mountainous landscape to the powerful waves at the Pacific coast. Then all the way up Peten, back to ancient Mayan roots and the amazing ruins of Tikal – surrounded by monkeys and jungle life. I took the bus down to the East again, and ended in the middle of jungle at the river Rio Dulce. From there it was not far to the Caribbean Coast and the little fish village Livingston, where a totally new world greets you: The Garífunas, Guatemala’s black Caribbean ethnic group. After this, Guatemala again showed me the beautiful lakes it is hiding. Lake Izabal even beats Atitlan, with a scenery and a sunset unlike anything I’ve seen.

It has been a pleasure to accompany myself through this unpredictable journey. I hope my little research can contribute to something useful. Guatemalan community radios still got a long way to go, and a lot rests on whether the new law proposal will go through in August or not. After this, it will be easier for other organizations to help out. And I have lots of proofs on what is needed, what these radios can contribute to, and what they have already done.

In the worst case, if I won’t be able to more myself, this trip has already given me more than I dared to imagine. Thank you, Guatemala! Nos vemos!

Here’s the concept: The front of the hotel is covered with garage doors, and when you park your car in the garage you are immediately connected to your hotel room. No one sees you – not even the people working at the hotel. You pay for your room through a small hole in your hotel room, and simply reach out your hand and give the money.

This is an auto hotel. Auto hotels in Guatemala, or drive-in hotels you may call it, usually has a logo with lots of hearts on it, and can be found all over the country.  Apparently (and unfortunately…?) they are extremely popular, frequently used by both people who are cheating on their wife/husband, or couples who are too young to invite their boyfriend/girlfriend into their families (that is also why you always see teenage couples making out in the parks all day long). Some even suspect it’s the perfect hotel for narco smuglers, or others carrying suspicious things in their car.

The hotels have interesting names, such as “Auto Hotel Casa Nova”, “Auto Hotel Kamasutra”, “Auto Hotel Secreto de Amor”. You name it!

This concept have become big business in Guatemala. So if you’re looking for a new business idea…?

Jeg har nå hatt noen dager i Monterrico ved Stillehavet. Og her var det jammen stille, ettersom det er lavsesong og hele byen og stranda var så godt som tom. Jeg havnet på Johnny’s Beach, et hostel på stranda med masse hengekøyer. OG ronser (sørlendinger vet i alle fall hva det er)!

Vi var kun 3 gjester der. Eller egentlig 4, men den nederlandske jenta jeg dro hit med forsvant plutselig av grunner som ikke skal nevnes her. Så da ble det jeg, en tysker som kjører rundt Mellom-Amerika på motorsykkel og en gammel amerikaner som har hengt rundt i Guatemala og Thailand de siste 30 årene (“American expats” kalles de). Ellers var det også to guatemalanske kjekkaser som jobbet i hagen ved hostelet og viste frem sine flotte overkropper. Og 2 italienere som driver en iskiosk, men har ingen gjester for tiden. Der har du gjengen.

Det var også en fyr som har en bar med biljard i nabohuset. Så livet var enkelt. Enten lå jeg i hengekøya, gikk langs stranda og så på de altfor store bølgene, spiste en is hos italienerne, eller snakket med (eventuelt provde å flykte fra) den gamle amerikaneren som tydeligvis er hobbyastrolog og gikk grundig inn for å laere meg alt om dette. Det var forsåvidt nokså interessant.

På kveldene gikk vi til biljardbaren med de andre, og spiste også i restauranten til kona til han som eier baren. Hun er sveitsisk og serverte fantastisk mat. Det var jo ingen andre gjester der, så hun joinet selskapet. Og den gamle amerikaneren spanderte på alle (muligens fordi han drikker vin hver dag fra klokka 16 og utover).

Jeg kunne kanskje blitt en dag til, men det var nesten for stille der. Og er nokså lei av American expats nå… Dessuten var det så forferdelig tordenvaer om nettene – det verste jeg har hørt, det var som om alt skulle rase sammen! – at jeg sov veldig dårlig. Men da jeg skulle dra var det såvidt det gikk, ettersom den eneste minibanken i byen hadde brutt sammen. Og alle syntes det var helt merkelig at ikke jeg hadde mer cash på lager.

First you find a kayak. Then you take a coffee break. And then comes the cat!

Yep, this is a good life.