Det finnes vel knapt en østlending som ikke har et noe stereotypt bilde av disse sørlendingene. En liten gruppe med homo sapiens (det tenkende mennesket på latin) som holder til et sted, langt der ute på sydspissen av vårt langstrakte land. Langt, langt vekk fra der vi østlendinger bor. Disse sørlendingene har for vane å poppe opp fra tang og tare. Og de bor ikke i leiligheter, men på hver sin øy – helt for seg selv. På Sørlandet, der har de ikke mobil eller fasttelefon, men flaskepost som de sender fra øy til øy. De eneste husene man finner på Sørlandet er Gudshus, og for å komme dit må man gå på vannet . Stort mer er det ikke å si om Sørlandet.  

Nå har det seg slikt at Sørlandet ikke alltid har vært Sørlandet, men engang Vestlandet. En logikk som må ha blitt funnet opp av en østlending som ikke er vant til å ferdes etter vind og kompass på sjøen. Vårt forhold til de sydlige himmelretninger stammer fra vår kunnskap om at mauren alltid bygger sin tue mot den siden av trestammen som vender mot sør og sola. Det var en varm sommerdag i juli, i det herrens år 1902, at logikken plutselig kom tilbake på norgeskartet. Det var den dagen Vilhelm Krag fikk en lys idè, mens han hoppet fra maurtue til maurtue. ”Hvorfor ikke bare kalle det Sørlandet!!!”, ropte Vilhelm Krag høyt, mens han tok sekken på ryggen og hoppet inn til hovedstaden. Den gang Christiania. Om han var sørlending eller ikke, finnes ikke nedtegnet i historiebøkene. Forslaget ble uansett mottatt med stående applaus av Christian Kvart og de andre svenskene i Christiania. Navnet ”Sørlandet” har siden stått støtt som en klippe mellom de to fylkene, Aust-Agder og Vest-Agder.  

Mitt første møte med det blide Sørland startet i bilkø. Min søster og jeg var trygt plassert i baksetet på en rød Volvo 240 (toførti), en varm sommerdag i juli. Året var 1990. Hjulene på bilden de gikk rundt og rundt, mens Trond Viggo Torgersen dundret ut av kassettspilleren. Destinasjonen var ”Telehotellet” i Grimstad (et hotell eid av Televerket der pappa jobba).Det var noen laaaange timer for mamma og pappa. Vel fremme på telehotellet, var døren inn til himmelriket farlig nær. Dagen etter ventet sjøen og strandlivets gleder på to forventningsfulle søstre fra Modum. På en av grimstands mange sandstrender dumpet vi borti flere av de innfødte. Blant sandslott, glassmaneter og en gigantisk solhatt kom det ei lita Grimstadjente til syne. Jeg forstod raskt at hun måtte være av de innfødte som sendte flaskepost. Min fasinasjon var stor hver gang denne jenta, som var like gammel som meg, åpnet munnen. Ut kom det noen lyder og gulp. Det var som om hun snakket innover. Jeg bare nikket og smilte. Jeg ville jo ikke være uhøflig heller. For meg var dette tilstrekkelig kommunikasjon for å kunne bygge sandslott sammen. Jeg hadde en følelse av at vi hadde en fells forståelse av hvor mange tårn som var bra og hvilke steiner og skjell som det var fint å pynte med. Etter mye konstruksjonsarbeid gikk vi sammen til den lille, lokale kiosken og fikk en overdose Henning Olsen iskrem. Bedre iskrem finnes ikke i hele denne vide verden. Det er sikkert!  

Mange år har gått siden den sommeren da jeg hadde mitt første møte med disse sørlendingene. Nå har noen av de begynt å urbanisert seg. Mange Sørlendinger har kommet til hovedstaden etter at den første sørlendingen stod på perrongen på Oslo S, redd og bortkommen. Nå bor de ikke lenger blant tang og kråkeboller, men ferdes for det meste på Majorstua og Frogner. Grønland og Tøyen er ennå litt for skummelt, grunnet snikislamiseringen som skjer i disse dager. Nå har det seg en gang sånn at jeg er så heldig å bo sammen med tre stykker av denne sjeldne rasen, disse urbaniserte sørlendingene. En slik bosituasjon gir gode muligheter for noen spennende antropologiske studier. Vi snakker lite med hverandre. Flaskepostfenomenet er urbanisert til en tavle på kjøleskapet, der vi skriver ting vi ikke klare å kommunisere på andre måter. Som minoritet i denne leiligheten, har jeg de siste månedene sakte med sikkert assimilert meg mer og mer til majoritetskulturen her i Eilert. Det er spesielt et uttrykk som appellerer særlig til meg, og som jeg nå ikke kan si uten at armer og ben får en ufrivillig rykninger. ”Javeeeel” er et ord som dekker så mange synder, og som har fått en ny betydning for en ganske uvitende østlending. Ordet betyr visst noe som ”Hallo. Skjer a?”, og kan brukes i enhver sammenheng. Etter at de urbaniserte sørlendingene sluttet med flaskepost ,og begynte å sende SMS og ringe istedenfor, synes det ikke å være noen ende på hvor mange ganger ”javeeeel” ropes over eteren og telefonnettet til Telenor. Desto flere ganger man sier det, desto bedre har man det. Og mener man virkelig å hilse og si at man har det bra, gjelder det å ha en liten  knekk i knærne og løfte den høyre armen opp i luften. Jeg kan skrive under på at enhver sørlending er selektivt ordblind. De går ikke på fancy kino i Vika eller Colosseum, men på sære filmer som vises på en liten kino de kaller Jimle. Når man er selektiv ordblind er det ikke lett å se at det er Gimle kino. Det er mye nostalgi knyttet til Gimle kino for den urbaniserte sørlendingen. Ja, sannelig er det mye en østlending kan lære av en urbanisert sørlending i tigerstaden. Mitt kulturmøte har bare så vidt begynt. Jeg ser frem til flere nye år med disse fantastiske menneskene.